Fattigdom og nød

Torsdag 15.juli

Det går ikke an å reise i Kambodsja uten å bli konfrontert med landets nære brutale histore, og dagens fattigdom og nød. Dagen ga sterke inntrykk på flere måter og vi har behov for å reflektere for å rydde hodet. Det er viktig å oppleve både by og land for å få et nogenlunde helhetlig inntrykk av et land. Vi er bare i seks dager i Kambodsja, så det er begrenset hva vi får med oss. Men med oppstart i turistbyen Siem Reap, videre på den lange båtreisen til Battambang, som er nest største by i Kambodsja, og avslutningsvis en lang dagstur på landsbygda, har gitt OK oversikt og sterke inntrykk.

På 70-tallet drepte Røde Khmer regimet flere millioner sivile mennesker, og de med høy utdannelse var spesielt utsatt. Landets valuta ble lagt ned. Alt i den gode hensikt for kommunismen. Resultatet er et land med mye nød og fattigdom, svært høy arbeidsledighet (30 til 40%), og mye korrupsjon. Inn i mellom fattigdommen ser vi enkelte lukseriøse hus og store dyre SUV'er. Godene er svært skjevt fordelt, og vegen til velstand er lang.

"Landet har begynt å legge til rette for utdannelse, men selv om du skaffer deg utdannelse, er det svært vanskelig å få jobb ", sier respsjonisten på hotellet. "Du må ha anbefalinger, og du må jobbe hardt."

Her har vi selv sett få mennesker som jobber hardt i vestlig forstand. Det vi ser er at de som jobber, jobber lenge og at svært mange jobber går ut på å vente på en eller annen måte. Jobber der du venter mesteparten av dagen på kunder, venter på avlingen, venter på at en liten fisk skal bite på kroken, venter som vakt, vente, vente, vente. Hvordan bygge velstand basert på at store deler av de som arbeider venter, og der "alle" med høyere utdannelse er drept? Mens alle venter på jobb eller er i arbeidsledighet, står husene til forfall, søppla flyter, det er møkkete og fælt de fleste steder. Ikke for at de ikke har tid til å gjøre noe med det, men disse tingene betyr vel ikke så mye, når de grunnleggende behovene ikke er tilfredstilt. På landsbygda er ca halvparten av husene "styltehus" med matter av flettet bambus som vegger og gulv, og bananblader eller bølgeblikk som tak. På flere hus er mattene gamle og utslitt, selv om det nesten ikke koster noe å reparere.

Men alllikevel er ikke alt dårlig. De siste få årene har mye skjedd, vegene oppgraderes, og det bygges skoler, barnehjem, og sykehus, og det legges mer til rette for turisme som inntektskilde. Det er demokrati og valgordning i Kambodsja. Landet har 10 til 20 partier, men det er bare ett parti (Cambodian Peoples Party) som er stort nok til å danne regjering. Dette gjør at det bare er ca 40% som gidder å stemme. Dessuten er det hvis flere av de "gamle" Røde Kmer som fortsatt er med i partiet - vet ikke hvordan dette påvirker landet? Landet er satt flere tiår tilbake på grunn av krigene på 70- tallet og er idag et av Asias fattigste land. Korrupsjonen og den store skjevfordelingen må til livs for å få fart på landet igjen.

Det er tigging i landet, men ikke mye. Spesielt er det barn og lemlestede som tigger. På restauranten vi spiste middag på, The White Rose, tok sultne gatebarn middagsrestene fra tallerkene våre straks vi var ferdig, og til betjeningens fulle aksept. Det var også helt vanlig blandt dem og sniffe lim, eller et eller annet, i plastposer rett utenfor samme restaurant. Det er vanskelig å beskrive opplevelsen, men hendelsen ga sterke blandede følelser.

Det er både fint og vanskelig å reise som "millionær" i fattige land - vi har så mye og de har så lite og det er vanskelig å vite hvordan man skal reagere eller hjelpe. Det føles feil å betale så lite som vi gjør for hotell og mat og andre varer. Hørte på TV at arbeiderne på en tekstilfabrikk streiket for å få hevet månedslønna fra 56 $ til 60$ ( ja, du leser riktig). På landsbygda så vi fattigdom men som vi allikevel ikke opplevde som nød. De levde et enkelt og (for oss) primitivt liv av selvdyrket ris, grønnsaker og frukt, noen høner og griser og ett par okser til å pløye jorda. De virker glade og fornøyde med livet, smiler og er nysgjerrige og vil ha kontakt. For oss derimot er det som å bli satt tilbake til en annen tid, slik jordbruk ble drevet i Norge for hundre år siden. For de som bor i byen og ikke har inntekt eller jobb, opplevde vi at fattigdom er lik nød. De er hele tiden avhengig av penger og mat fra andre, og sosiale velferdsordninger finnes ikke på samme måte som i Norge.

Folk er veldig imøtekommende, og Kambodsja er et gjestfritt og hyggelig land å reise i, så lenge du klarer å forholde deg til fattigdommen og at alt er møkkete. Vi var på en heldags tur med tuc tuc (100 cc motorsykkel med fire seters henger). Sjåføren vår tar kveldsskole med engelsk for å kunne være guide og sjåfør i ett. Dette gir flere kunder og bedre betaling. Han kjørte oss på en fin runde, der vi tok småvegene mellom landsbyer, risåkre og fruktplantasjer. Naturen her er fantastisk. Provinsen her kalles Kambodsjas risbolle. Overalt hvor vi kommer på turen, smiler, vinker, og roper alle ungene, også en del voksne. Vi "langnesene" er nok en eksotisk avkobling.


Fredag 15. juli Reisedag

I dag forlot vi Kambodsja gjennom en bitte liten grensestasjon ned mot Trat, som ligger rett innenfor paradisøya vi skal feriere de siste dagene på, Koh Chang - Elefantøya.
Det er som å komme tilbake til Norge igjen. Brede gater og reinere. Markedene presenterer maten som delikatesser, og ikke bare som råvarer. ---------- Litt overdrevet det med Norge da, men det skjønner dere sikkert.

- Elin & Lars -

Battambang - etter ei regnskur. Stort sett små motorsykler

Her leveres is til drinkene pr lastebil

Ikke uvanlig transportmiddel på bygda

Klin kokkos

Standard bolig på bygda

Ris