Fattigdom og nød

Torsdag 15.juli

Det går ikke an å reise i Kambodsja uten å bli konfrontert med landets nære brutale histore, og dagens fattigdom og nød. Dagen ga sterke inntrykk på flere måter og vi har behov for å reflektere for å rydde hodet. Det er viktig å oppleve både by og land for å få et nogenlunde helhetlig inntrykk av et land. Vi er bare i seks dager i Kambodsja, så det er begrenset hva vi får med oss. Men med oppstart i turistbyen Siem Reap, videre på den lange båtreisen til Battambang, som er nest største by i Kambodsja, og avslutningsvis en lang dagstur på landsbygda, har gitt OK oversikt og sterke inntrykk.

På 70-tallet drepte Røde Khmer regimet flere millioner sivile mennesker, og de med høy utdannelse var spesielt utsatt. Landets valuta ble lagt ned. Alt i den gode hensikt for kommunismen. Resultatet er et land med mye nød og fattigdom, svært høy arbeidsledighet (30 til 40%), og mye korrupsjon. Inn i mellom fattigdommen ser vi enkelte lukseriøse hus og store dyre SUV'er. Godene er svært skjevt fordelt, og vegen til velstand er lang.

"Landet har begynt å legge til rette for utdannelse, men selv om du skaffer deg utdannelse, er det svært vanskelig å få jobb ", sier respsjonisten på hotellet. "Du må ha anbefalinger, og du må jobbe hardt."

Her har vi selv sett få mennesker som jobber hardt i vestlig forstand. Det vi ser er at de som jobber, jobber lenge og at svært mange jobber går ut på å vente på en eller annen måte. Jobber der du venter mesteparten av dagen på kunder, venter på avlingen, venter på at en liten fisk skal bite på kroken, venter som vakt, vente, vente, vente. Hvordan bygge velstand basert på at store deler av de som arbeider venter, og der "alle" med høyere utdannelse er drept? Mens alle venter på jobb eller er i arbeidsledighet, står husene til forfall, søppla flyter, det er møkkete og fælt de fleste steder. Ikke for at de ikke har tid til å gjøre noe med det, men disse tingene betyr vel ikke så mye, når de grunnleggende behovene ikke er tilfredstilt. På landsbygda er ca halvparten av husene "styltehus" med matter av flettet bambus som vegger og gulv, og bananblader eller bølgeblikk som tak. På flere hus er mattene gamle og utslitt, selv om det nesten ikke koster noe å reparere.

Men alllikevel er ikke alt dårlig. De siste få årene har mye skjedd, vegene oppgraderes, og det bygges skoler, barnehjem, og sykehus, og det legges mer til rette for turisme som inntektskilde. Det er demokrati og valgordning i Kambodsja. Landet har 10 til 20 partier, men det er bare ett parti (Cambodian Peoples Party) som er stort nok til å danne regjering. Dette gjør at det bare er ca 40% som gidder å stemme. Dessuten er det hvis flere av de "gamle" Røde Kmer som fortsatt er med i partiet - vet ikke hvordan dette påvirker landet? Landet er satt flere tiår tilbake på grunn av krigene på 70- tallet og er idag et av Asias fattigste land. Korrupsjonen og den store skjevfordelingen må til livs for å få fart på landet igjen.

Det er tigging i landet, men ikke mye. Spesielt er det barn og lemlestede som tigger. På restauranten vi spiste middag på, The White Rose, tok sultne gatebarn middagsrestene fra tallerkene våre straks vi var ferdig, og til betjeningens fulle aksept. Det var også helt vanlig blandt dem og sniffe lim, eller et eller annet, i plastposer rett utenfor samme restaurant. Det er vanskelig å beskrive opplevelsen, men hendelsen ga sterke blandede følelser.

Det er både fint og vanskelig å reise som "millionær" i fattige land - vi har så mye og de har så lite og det er vanskelig å vite hvordan man skal reagere eller hjelpe. Det føles feil å betale så lite som vi gjør for hotell og mat og andre varer. Hørte på TV at arbeiderne på en tekstilfabrikk streiket for å få hevet månedslønna fra 56 $ til 60$ ( ja, du leser riktig). På landsbygda så vi fattigdom men som vi allikevel ikke opplevde som nød. De levde et enkelt og (for oss) primitivt liv av selvdyrket ris, grønnsaker og frukt, noen høner og griser og ett par okser til å pløye jorda. De virker glade og fornøyde med livet, smiler og er nysgjerrige og vil ha kontakt. For oss derimot er det som å bli satt tilbake til en annen tid, slik jordbruk ble drevet i Norge for hundre år siden. For de som bor i byen og ikke har inntekt eller jobb, opplevde vi at fattigdom er lik nød. De er hele tiden avhengig av penger og mat fra andre, og sosiale velferdsordninger finnes ikke på samme måte som i Norge.

Folk er veldig imøtekommende, og Kambodsja er et gjestfritt og hyggelig land å reise i, så lenge du klarer å forholde deg til fattigdommen og at alt er møkkete. Vi var på en heldags tur med tuc tuc (100 cc motorsykkel med fire seters henger). Sjåføren vår tar kveldsskole med engelsk for å kunne være guide og sjåfør i ett. Dette gir flere kunder og bedre betaling. Han kjørte oss på en fin runde, der vi tok småvegene mellom landsbyer, risåkre og fruktplantasjer. Naturen her er fantastisk. Provinsen her kalles Kambodsjas risbolle. Overalt hvor vi kommer på turen, smiler, vinker, og roper alle ungene, også en del voksne. Vi "langnesene" er nok en eksotisk avkobling.


Fredag 15. juli Reisedag

I dag forlot vi Kambodsja gjennom en bitte liten grensestasjon ned mot Trat, som ligger rett innenfor paradisøya vi skal feriere de siste dagene på, Koh Chang - Elefantøya.
Det er som å komme tilbake til Norge igjen. Brede gater og reinere. Markedene presenterer maten som delikatesser, og ikke bare som råvarer. ---------- Litt overdrevet det med Norge da, men det skjønner dere sikkert.

- Elin & Lars -

Battambang - etter ei regnskur. Stort sett små motorsykler

Her leveres is til drinkene pr lastebil

Ikke uvanlig transportmiddel på bygda

Klin kokkos

Standard bolig på bygda

Ris

Båttur fra Siem Reap til Battambang- helt spesielt

WARNING, WARNING: Before you read this, please know that it can take some time.. Men jeg følte dagen fortjente et langt innlegg.

Summary: Båttur fra Siem Reap til Battambang. Flytende landsbyer. Skranglende båt. Solbrent.

13.07.10, klokka 13:00
Elva er så smal nå at greinene på bredden pisker oss i ansiktet. Motorduren er en konstant rumling i bakgrunnen, og sola griller bleikfiskene. Når sjåføren gir mer gass, rusker en herlig vind oss i håret, men med vinden kommer også en enda høyere rumling. Båten vi sitter i brøyter seg gjennom det grumsete vannet, og spyr bølger som får mindre båter til å hoppe. De lokale barna smiler bredt og vinker til oss mens de hyler alt de orker.

Vi sitter på båten som går fra Siem Reap til Battambang. Turen startet ikke så lovende; med en fullstoppa buss klokka seks om morgenen, 17 personer i minibuss beregna på 11; med en elv så grunn at skroget skraper borti bunnen, og det trengs stakehjelp for at vi skal rikke oss framover; med full stopp midt på innsjøen, vi gikk visst på grunn der også. Men etter hvert kom vi oss da i gang, om enn ganske så sakte. Det ble en og annen stopp til… En av dem innebar at en av mannskapet sto i vannet og slo på propellen med en slegge. Toyotarattet ble også dratt litt i hjel.

Nå har vi akkurat rundet en sving i elva, og kommer inn i en liten landsby her ved elva. Husene ligger på land. Vel, ja, det er vel egentlig nokså normalt, men dette er annerledes. Dette er (eller skal være) en av de mange flytende landsbyene vi har kjørt forbi. Men denne er stranda. Det er ikke nok vann i elva. Regntida lar vente på seg.

Hva er en flytende landsby? Husene er enten plassert på en slags tre/bambusflåte, eller så er de bare båter med tak på, og mer ei huslig innredning. Menneskene som bor her lever som alle andre, med vanlige klær osv, men primitivt. Ikke så stor synlig nød her selv om det ikke er så lenge siden krigens slutt, og selv om de bor som de bor. De har da flytende skoler, vann, mat, hus, familie… Griser, ender og høns går rundt på breddene eller på egne flåter. Vannbøfler kan sees. Men det virker som de har et annet syn på hygiene. Søppel flyter rundt, og barna bader i samme vann som kloakkvannet.

Og så snegler vi oss videre rundt svingene. Kambodsjanerne ser nysgjerrig, litt skeptisk, på oss fra småbåtene de padler rundt i. De stirrer. Vi er aper nå.

Denne turen skulle visst vare fem timer, den, i følge fyren på det overprisa reisebyrået vi var hos. Men nå er klokka fem på halv to, og vi har holdt på i omtrent 6,5 timer. Det er fortsatt langt igjen. Dessuten er det harde seter.

Vi er i ingenmannsland. Det betyr at man kan se mye hvis man har øynene åpne og følger med. Man trenger ikke være noen hauk. Fugler, insekter, planter, dyr, landskap, hus, båter, glis… + en og annen tyggispakke eller plastpose i vannet. (Vannet som fungerer både som kloakk og badevann, matvann og søppelbøtte, transport”middel” og livskilde… Jeg ville ikke badet der for å si det sånn. (Men det er jo ei elv, så de flyter jo nedover- sant?).)

Svetten siler. Hodet banker. Ørene druknes av motorlyd. Øynene trenger sårt hvile. Søvn! Søvn? Det er det ikke enkelt å få på disse harde setene. (Vi fikk de beste setene, haha, vi satt oss fremst.) Skuldra til pappa er heller ikke så god. Selv om vi sitter stille, er dette slitsomt. Vann er viktig. Jeg glemmer det, men det er virkelig viktig.

Apropos slitsomt. Han som kjører. Han må være sliten, han. Mye å passe på. Han må…

1) Manøvrere dette lange skranglete kadaveret av en båt i trange svinger.

2) Kjempe med et esel av et ratt.

3) Passe på hvor han kjører, så vi ikke går på grunn (igjen.) Konstant overvåkenhet.

4) Slipp av og på lokale som har vært på handletur.

5) Passe på at han ikke kjører på/ drukner småbåter. ”Senk farten, barn leker.”

6) Dukke ned i ”maskinrommet” hvert andre minutt for å fikse noe.

7) Snakke khmer. Det høres utrolig vanskelig ut.

Stakar mannen med dårlig båt.

Men tilbake til disse flytende landsbyene. De er et underlig skue (på godt norsk.) Helt… rart. Sært, som man gjerne sier. Spesielt. Men likevel helt normalt.

Som du kanskje har fått med deg; vi drar ikke til Pnom Penh. Båten din gikk visst ikke fordi vannet var for grunt (kremt, kremt)- i innsjøen altså. Dessuten ble tiden for liten hvis vi skulle tatt den ruta. Men denne ruta er jeg også fornøyd med. Den blir fin. Vi har ikke helt bestemt oss for hvor mange dager vi skal være i BB. 2-3 dager, kanskje. 2?

Denne turen er veldig spesiell. Ikke negativt. Jeg er positivt overraska. Dette er faktisk mer spesielt enn Mekongelv-turen. Jeg får nå bare nyte resten av turen- for dette er noe man ikke ser hver dag. Flytende landsbyer- hva er det for noe rart, da?

… Klokka 23:00.

Jeg er trøtt, jeg. Nå har jeg akkurat sittet og skrevet over fra slurveskrifta mi i notisblokka, og over hit. Men dagen var jo ikke ferdig der jeg avslutta den. Vi var fremme her i BB ca klokka halv fem. Rundt 10 timer i båt da altså. Og etter ti timer i båt, er du ganske ør i hodet. Ikke helt mottakelig for folk som står absolutt overalt der du går av, roper, og spør, sier madam, lady, miss” osv, osv, og prøver å ta bagasjen din. Roper om du vil ha tuk-tuk. Mens du bare prøver å få samla bagasjen og fått deg opp den ekle smale trappa der alle står. Rett og slett kaos. Bare om å gjøre å riste på hodet, smile, og si ”no, thank you” mange nok ganger.

Etter at vi var trygt plassert i en tuk-tuk, og kjørt til hotellet Seng Hout Hotel, fått sjekka inn og gjort nødvendige ting, dro vi opp på takterassen og tok oss en herlig dusj i regnværet. Endelig kom regnet! Vi har bare levd med overskya disse ukene, og endelig kom en skikkelig regnskyll. Forfriskende. Men vi ble jo gjennomvåte så klart.

Da vi satt ved middagsbordet, kom ei dame bort til oss og sa at hun skrev for reiseguidebøkene ”Rough guides.” Hun snakket vi med i et par minutt. Hun fortalte at det bare i de siste årene har vært turister her til lands. Og først i år har hun sett familier i Battambang. Men… Marie ville bare hjem og sove. Det gjør hun nå også. Og jeg får vel gjøre det jeg også. Får håpe solbrentheten min leger seg over natta.

Virkelig spesiell dag. Enda en. Og så er vi ganske mye over halvveis i ferien også. De neste ukene kommer til å gå fort.

- Stine

Det var vill jubel blandt ungene når "ferga" kom forbi.




Når svingene ble for brå, måtte det styrehjelp til på fordekket.

Er dette det lokale partikontoret tro?

Disse var det mange av.

Angkor Wat

[Jeg sitter her på båten, da. Fant ut at jeg like så godt kunne skrive for resten av dagen som ikke er lagt ut på bloggen. Dagen vi var på Angkor Wat.]

Denne dagen var det tidlig opp. Halv fem gikk vekkeklokka. Vi fikk dratt oss opp av senga, og satt oss i tuk-tuken med guiden vår. (Tuk-tukene er forresten annerledese her. Det er på en måte tilhengere med flere seter.) Vi fikk kjøpt oss inngangsbilletter, og kjørte videre til Angkor Wat, det mest kjente tempelet her. Hvis du har sett Tomb-Rider med Angelina Jolie, vet du vel hva jeg snakker om.

Soloppgangen over Angkor Wat er legendarisk. Så den skulle vi selvfølgelig se... med et hav av andre turister. Og vi, som alle andre, tok mange bilder av det kjente motivet;

Mektig syn eller hva?

Det tok 27 år og 400 000 menn å bygge dette hindu-tempelet. Men det er også halvveis buddha. (Khmer-folks religion er forvirrende. Nå er den en miks av begge disse to.)

Det er vanskelig å beskrive hvordan det føltes å gå ut på plassen foran Angkor Wat. Selv i halvsøvne, fikk jeg en følelse av... noe stort over meg. [Klokka er forresten to nå]. Du har kanskje fått den følelsen før? At du ser noe du vet er ufattelig stort, mektig, guddommelig, urgammelt.. Det foran deg er minner, ruiner, av en stor "svunnen" tid som aldri vil skje igjen. Og du vet det er stort, har vært stort, og vil forbli stort. Du vet det, men så klarer du ikke helt å fatte det. Det går ikke an å forstå. Du vet du aldri vil forstå det. Men likevel står du der med beundrende øyne og puster inn auraen av dette store. Selv i halvsøvne. For du vet at dette, dette, er spesielt det. Føl deg beæret.

Likevel får du en følelse av å forstyrre noe. Forstyrre en hvile. Ved å stå der og ta bilder, stå der og stirre. Og være en gjennomsyra turist. Men angkor-området er Kambodsjas stolthet. De tjener vel endel på turismen. Så det er vel greit.

Vi gikk selvfølgelig også inn i dette store steinmonumentet. Alt er så ufattelig svært, så vakker, så mektig. Vi fikk mye om den hinduistiske troa, og om historien. Visste du f.eks. at alle oddetall er lykkenummer, og alle partall er ulykkenummer i hinduistisk tro?

Etter en frokost dro vi videre til Angkor Thom, og den mektige labyrinten av et buddha-tempel, Bayon;

Bayon ser gamlere ut enn det er fordi kongen hadde det så travelt med å få det bygd.


En annen kjent plass vi var på, var "jungeltempelet," der røtter har tatt over templene, trær vokser på murene. Wicked.





Vi var også på endel andre templer. Trenger ikke skrive om alle. Men det var varmt.


Mye gåing denne dagen. Kanskje litt vel kjedelig for en ti-åring, men jeg synes det var fenomenalt - right? Etter en lang dag, dro vi hjem og falt pladask i senga. Der sov jeg i en time eller to.

Middagen spiste vi på "Butterflies Garden," anbefalt i Lonely Planet-boka. Skuffelse.



- Stine

Og naa er vi i Siem Reap

Da er vi i Siem Reap. Her er det varmt. Men en annen type varmt. Tror ikke regnsesongen er helt i gang her, det vitner innsjoen paa. Saa derfor er det ikke saa klamt varmt her, men det er bare varmt. Badstu-varmt uten fuktighet.

Flyet var lite. Var jo nesten ikke plass til fottene vaare, jo. Og dessuten var redningsvesten ingen vest. Det var visst den ekstra puta paa stolen. Laos Airways. Propellfly. Artig opplevelse, selv om den var braakete. Fikk ogsaa provd oss gjennom kontroll etter kontroll.. Visa, pass, bagasje. Saa mye styr det er for aa komme seg inn og ut av et land, da.

Her i Siem Reap bor vi paa "gjestehuset" Shadow of Angkor 2. Fin plass. Saa lenge vi har badebasseng, er Marie glad i alle fall. Rommene er ogsaa fine, men best med balkong som vi bytta til.

Dagen ble brukt til avslapning ved bassenget, litt ga-rundt-og-titte-ing og spising. Vi var paa "Butterflies garden"-restauranten, der det visst skal vaere masse sommerfugler. Vi saa ingen. Men vi saa en frosk. Og vi saa jo endel sommerfugler ogsaa, men de bevegde seg ikke. De var i dvale-modus, og paa-knappen var der ikke.

I morgen skal vi opp tidligere enn 5 for aa se paa soloppgangen over Angkor Wat. Det blir en opplevelse. Og jeg bor vaere vaaken da. Saa: god natt. (Klokka er kvart paa ti her)

- Stine

Dyen Sabai

Marie og pappa var ute og så på munkene i dag, mens jeg og mamma lå og sov. Resten av dagen har vi egentlig bare brukt til slappe av, gå litt rundt osv.

Og så var vi på en nydelig restaurant. Vi tok båt over elva, og gikk opp en buegang av trær. Restauranten var helt utrolig pent satt opp, med god mat, fin stemning, og jeg gikk derfra uten å ville gå. Ah... Overskrifta forteller hva restauranten heter.

I morgen drar turenvidere med fly til Siem Reap, og det mektige Angkor Wat. Det blir spennende. Siden vi ikke har pakket så mye, må vi stå opp ganske tidlig.

- Stine

Tur over bambusbro

Igår tok vi turen til en håndverkslandsby på den andre siden av elva Namkhan - Luang Prabang ligger på en halvøy mellom elvene Mekong og Namkhan. Elva ble forsert over en bambusbru, dekket var av flettet bambus og brua var litt skakk og skjev. Litt annen sikkerhetskultur i dette landet, hadde ikke holdt mål hjemme i Norge.



Vi gikk litt amok og kjøpte en del forskjellige produkter av papir og silke - fint og se hvordan og hvem som lager tingene vi kjøper. Sultne og tørste etter handlinga stoppet vi på en lokal "restaurant" der det eneste på menyen var nudelsuppe. Den kokes i en stor gryte over vedfyrt ovn med kjøttkraft og noen få kjøttbiter - grønnsaker og urter serveres på tallerken ved siden av så du selv kan ha opp i den varme suppa. Smakte deilig, og vennlige og nysgjerrige lokale damer smiler og kjenner på håret til Marie. En stor bolle nudelsuppe kostet oss 10.000 kip pr. porsjon, dvs. ca. 9 kr - billig lunsj idag. Etter lunsjen ønsket vi oss fortest mulig tilbake til hotellet for en kald dusj og avkjøling i aircon. I varmen føles det som om vi tilbakelegger lange distanser mens det i realiteten kun er noen få hundre meter, svetten siler...

På kvelden bevilger vi oss alle en runde med massaje - barna fotmassasje og vi voksne tradisjonell laomassasje, 1 time for 60.000 kip - deilig (og litt vondt).

Forresten - inntaket til videregående er klart og Stine kom inn på Malvik v.g.s.

-Elin-







Poppadu eller lefser til å ha rundt vårruller tørkes på rismatter ute på gata.

En svett gjeng som har kost seg med nudelsuppe

Til ettertanke

"I have a dream", a famous guy once said. Jeg hadde også en drøm, eller tanke, for atten år siden. Da var jeg på ryggsekktur i Asia alene i to måneder. Jeg så en familie med to barn som reise på samme måte som meg, med hver sin sekk. Da tenkte jeg at det skulle jeg også gjøre når jeg får familie. Det gikk atten år, og nå er vi her. Det er artig når noen drømmer blir til realitet. Frem til nå har turen tilfredstilt alle mine forventninger. Nå er det to uker siden vi pakka kofferter og sekker der hjemme, kvelden før avreise. Vi er mange opplevelser rikere nå, både i luksus og i slit. Vi spiser både på fine restauranter og gateboder med velsmakende wokkemat, steder som Elin på forhånd var fast bestemt på at hun aldri skulle spise på. Men når vi er her, er ofte den beste maten nettopp der. Når vi krysset grensa til Laos og satt time etter time på en trang elvebåt i ingenmannsland, bare jungel og små landsbyer, fikk jeg tid til å tenke, tenke på hvor innmari heldig jeg er som kan reise med familien min på en slik tur, så langt unna alt der hjemme - Så annerledes det er her, men samtidig så likt. Jeg koste meg i mine egne tanker der på båten.

Jeg merker at familien har kommet i en annen modus nå, her i Luang Prabang. Ikke like stort behov for å explore. Kanskje det mest er vi voksne som begynte å bli litt slitne. Det har vært behov for å roe ned, og Luang Prabang er den nydligste by du kan tenke deg å roe ned i. Kanskje også fordi den er litt vestlig i sitt franske preg. En fantastisk rolig og gemyttlig stemning her, og selve byen med fjellene rundt er svært pen. Ikke uten grunn at den er på verdensarvlista.

Vi har besluttet å utvide oppholdet i Luang Prabang til en hel uke, og isteden for å busse to dager til hovedstaden Vientiane, tar vi fly direkte til Siem Reap i Kambodsja (Angor Wat). Vi trenger denne hvileuka for å lade batteriene. Kambodsja tror jeg blir mer hardt arbeid. Mye korrupsjon og noe annet folkeslag, og vi legger opp til mye reising. - To fulle dager i Angkor Wat ruinene - deretter båtreise til hovedstaden Phnom Penh - en dag sightseeing - deretter tog eller buss til Sihanoukville, en kystby i vest - for deretter buss opp til Thailandsgrensa og videre opp til ferga til Koh Chang. Neste gang vi skal slappe av igjen, blir på øya Koh Chang, øst i Thailand. Der blir vi i ni dager for å bare å nyte dagene, snorkle og bade. Vi har en alternativ plan med kortere reiserute, men vi får komme oss til Kambodsja og få oss litt mer informasjon før vi tar beslutning. Herlig og kunne tilpasse litt undervegs.

-Lars-